I 2002 besøkte Haakon Olsen Nagrakata, en liten by nordøst i India, på grensen til blant annet Bhutan og Bangladesh. Her traff han en dame ved navn Rupa Kami. Hun hadde noe tidligere startet et lite barnehjem med ca.9 barn i et lite skur hun hadde fått bygd for noe penger hun fikk for en tolkejobb. Hun underviste også og drev skole for ca. 13 barn til sammen i det samme lokalet på dagtid.

Da Haakon traff henne hadde hun fra nyttår 2003 ingen økonomisk støtte fra noen sponsorer.

”Når man møter mennesker i slike situasjoner kan man velge å gjøre to ting, enten snu ryggen til og late som man ikke har sett noe, eller ta tak og gjøre noe for å lette situasjonen for disse menneskene i en enorm nød”.

Heldigvis valgte Haakon det siste.

Da han kom hjem til Norge var det 35 sponsorer som med en gang ønsket å være med. Etter hvert har dette utviklet seg og både kulturliv og bedrifter i Fredrikstad har engasjert seg.

Ved hjelp av innsamlede midler har Stiftelsen Global Aid utviklet og driftet dette området som har fått navnet ”Lille Fredrikstad” i India.

Det bor nå 40 fornøyde barn ved barnehjemmet Grace Childrenhome. Her har det i flere etapper og etter behov blitt bygd barnehjemsbygg, toaletter og sanitæranlegg, kjøkken og spisesal, diverse hus for husdyrhold og annet. Dette fungerer som en stor familie nå, og vi merker at både barna som bor og de voksne som arbeider der er svært fornøyde, glade og ikke minst takknemlige for den muligheten de har fått.

Skolen ”Lille Fredrikstad” gir tilbud til 430 elever. Dette er barn både fra barnehjemmet og fra familier i landsbyene rundt. Det er blitt ansatt høyt kvalifiserte lærere ved skolen gjennom årene, og etterspørselen etter skoleplasser er stor. Skolen har også blitt bygd ut med en etasje til de siste årene. Første etasje ble bygd etter en innsamlingskonsert som ble holdt på Røde Mølle i 2004 i regi av Aina og Svein Gundersen, og andre etasje stod ferdig i 2008. Planen og ønsket er at vi skal få ferdigstilt skolen med 3.etasje i løpet kort tid slik at flere kan får tilbud om skoleplass i landsbyen. Toaletter og andre fasiliteter er også bygd ut etter som behovene har vist seg.

Målet har hele tiden vært at denne skolen skal bli selvfinansiert i løpet av noen år, noe den er godt på veg med. Dette pga. av de elevene som søker seg dit og kan betale skoleavgift. De fattigste i området betaler ingenting, eller en liten sum slik at ansvarsfølelsen til skolen blir større, og foreldrene holder da ikke barna hjemme for å jobbe.